Religion og musikk - med Robert W. Kvalvaag

Robert W. Kvalvaag tar med et knippe låter til studio og snakker religion og musikk. Like aktuell for religionsforskere som religionslærere på leting etter gode ideer til undervisning.

Spilleliste:

John Lennon, Imagine
The Killers, Human
Satyricon, Hvit Krists død
Sami Yusuf, Eid Song
George Harrison, My Sweet Lord
The Radha Krsna Temple, Hare Krishna Mantra
Ulf Lundell, Gå upp på klippan
Joan Osborne, One of Us
Bob Dylan, Man Gave Names to All the Animals

Religion og skjønnlitteratur i skolen: Et imitativt perspektiv

“Jeg vil i denne teksten forsøke å vise at vår tro på det selvstyrte, autonome mennesket er, i stor grad, en illusjon og ingen steder kommer dette bedre fram enn i religionen og skjønnlitteraturen”

I Læreplanen for grunnskolen skal elevene etter 10-trinn kunne «reflektere over etiske spørsmål knyttet til mellommenneskelige relasjoner». Den store fordelen som skjønnlitteraturen besitter i forhold til filosofi, ligger i skjønnlitteraturens vektlegging av relasjoner. I stedet for å fange virkeligheten inn i et fastlagt system og fasttømrede ideer, kommer skjønnlitteraturen i kontakt med virkeligheten gjennom å observere hvordan menneskene påvirkes, preges og styres av hverandre. Litteraturen skal fungere som glass inn i virkeligheten, hevdet Sartre, og sikter til sjangerens umiddelbare tilgang til virkeligheten. De store dikternes intuitive evne til å lokalisere drivet i oss, gjør skjønnlitteraturen til en privilegert sjanger for å forstå det mellommenneskelige spill som utfoldes i hverdagen.

I episoden kalt «Religion og musikk» forsøker Robert Kvalvaag i et intervju med Knut Aukland å vise hvordan rockemusikk kan formidle viktige religiøse innsikter. I en av sangene som Kvalvaag tolker kalt «Human» av The Killers spørres det om vi er menneskelig eller dansere, om vi er selvstendige mennesker eller danser vi bare etter de andres pipe? Det er dette med å danse etter andre som er temaet i denne teksten. Er vi selvstyrte mennesker eller er styrt av andre gjennom imitasjon? Jeg vil i denne teksten forsøke å vise at vår tro på det selvstyrte, autonome mennesket er, i stor grad, en illusjon og ingen steder kommer dette bedre fram enn i religionen og skjønnlitteraturen. Denne innsikten mener jeg er spesielt viktig for lærere ettersom de er, enten de vil eller ikke, viktige modeller for elevene.

Det imitative mennesket

Menneskenes driv, vår orientering i livet begynner med at vi fascineres og frastøtes av hverandre. Vi vil ha det andre har, og vi vil være og ikke være lik den andre. Denne uavklarte identiteten og hangen til å gå opp i andre mennesker, fører lett til rivalisering. Det begynner ofte med en felles fascinasjon for et objekt og ender med at man blir mer og mer opptatt av hverandre.

Dette med å rivalisere over ulike gjenstander, er ikke noe spesifikt menneskelig. Dyr kjemper jo også med hverandre om mat og parringspartnere. Men det at man rivaliserer langt utover og lenge etter at kampen om objektet er avgjort, er noe spesifikt menneskelig som viser at begjæret er, i mindre grad enn hos dyrene, instinktivt. Samtidig er menneskenes begjær fundamentalt knyttet til hva andre begjærer.

Denne teksten er inspirert av den franske religionsantropologen René Girards teori om det imitative begjær. Begjæret er for Girard (1923-2015) et fenomen som skapes gjennom omgang med andre mennesker. Begjæret blir altså til gjennom påvirkning fra andre. Hvilke begjær som skapes, er i utgangspunktet sekundært. Ifølge Girard er menneskets begjær grenseløst nettopp fordi det er basert på imitasjon av andre.

Det er derfor viktig å forstå at det som motiverer oss ikke er statisk og indre motivert. Våre beveggrunner får dynamiske uttrykk. Vår laden og gjøren kan bare lokaliseres gjennom ulike stadier, i et forløp. Og disse stadiene er stadier hvor relasjonen til den andre blir mer intenst, hvor det ofte, fordi man vil tilegne seg noe som man mener at man selv mangler, skjer det lett en form for degradering av personligheten. Det første stadiet begynner med at man først fascineres eller frastøtes av noen, så øker fokuset på den andre - ofte slik at objektene kommer i andre rekke.

Dersom den som man begjærer stadig forstyrrer oppfyllelsen av begjær, kan den som begjærer bli helt besatt av ham. Denne økte intensiteten fører til at begjæret rettes mer og mer mot rivalen. I lengden oppstår en fordobling: Den som blir begjært begynner etter hvert å begjære den andres begjær. Menneskenes ønsker kan i utgangspunktet være forskjellige, men når man begynner å begjære de samme objektene gjennom å hekte seg på hverandres begjær, blir ønskene mer og mer symmetriske. Objektet blir etter hvert sekundært. Verdi blir da et resultat av den andres evne til å transformere objektets betydning. Knut Hamsun gir et glimrende eksempel på hvordan tingene transformeres gjennom det imitative begjæret.

Når en ting ligger på marken har den ingen værdi for dig. Det er først når en anden kommer og vil ta den op at den får verdi for dig og da griper du ind.(Knut Hamsun. Benoni,Samlede Verker, Bind 5, Oslo: Gyldendal, 1992: 151.)

Verdi, som dette Hamsun-sitatet viser, har ingen indre eller statisk verdi. Det er regulert av etterligning. På den andre siden, det er vel helst unger som kan havne opp i en seriøs konflikt på grunn av verdiløse ting som for eksempel en kjepp på marken. Allikevel, Hamsun viser at ting sjelden får en større verdi før noen forsøker å tilegne seg det og så vise dette fram for andre. Å ønske seg en ting tar ofte til gjennom et ønske om å ha det andre har – eller synes å ha.

Likevel, å påstå at begjæret bare gjelder andres begjær, uten at det er noen rasjonalitet i hva man begjærer, er å gå for langt. De aller fleste vil, uansett hvor potensielt rivaliserende en situasjon kan være, ikke kjempe til døden over en kjepp. Når begjærene ikke gjør oss fullstendig blind, ser man jo forskjellen på en kjepps verd og et menneskes verd. Men begjærene, idet de intensiveres, forandrer oss gjennom at vi imiterer det som vi ser andre ønske seg. Dette er for eksempel vist gjennom det absurde drama hvor for eksempel et egg begynner å vokse og ta monstrøse former. Det absurde kan ses som et resultat av relasjoner som slår feil. Gjennom intens imitasjon av andre, skapes en eksistens uten reelt innhold. På samme måten kan relativt uvesentlige ting få ekstrem verdi mens vesentlige ting synes veikt og uvesentlig og mister sin verdi.

Å kunne avsløre de illusoriske behovene, skjer ikke før man er på utsiden av begjæret og utstyrt med etikk og fornuft. Fruktene av å være oppslukt av den andre, synes å være tap av mening. Har man imidlertid kommet seg ut av forblindelsen som oppstår når man havner i negative bindinger overfor andre, vil det også påvirke verdisynet vårt. Sånn sett kan man si at ideer, verdier og ideologier egentlig er størknet imitasjon.

Selv om begjæret kan lokaliseres i stadier, er det bare ved å se hele prosessen under ett at man er i stand til å forklare vår mentale utvikling. I dagliglivet forstår man som regel begjær ut fra de innledende stadiene: Identifikasjon, motivasjon, samhandling, konkurranse. Da gir begjæret seg ut for å være noe vitalistisk og kreativt. Hvis dette holdes i sjakk og man unngår en usunn intensivering av konkurransen med andre, er det ofte positivt. Men det er en tendens til å se bort fra de langvarige effektene av begjæret. Senskadene som oppstår etter langvarig imitasjon av dårlige modeller, blir oversett. Begjær blir i stedet sett som noe sunt og livsbekreftende, mens det i mange tilfelle kan ses på som en smitte som oppløser personligheten og fører oss inn i nedverdigende relasjoner. Det er ikke før i begjærets senstadier at man begynner å se begjærets sykdomsfremkallende kraft. Det er derfor helt avgjørende å se imitasjon av andre ut fra et lengre perspektiv. Samtidig er det viktig å forstå det hele som en dynamisk prosess.

Smittsomt begjær

Begjæret har en tendens til å spre seg som en smitte eller en epidemi. For å forstå samfunnet, må man forstå begjærets innflytelse i storsamfunnet. Begjæret er, fordi vi er så imitative, ekstremt smittsomt. Summen av imitasjon uttrykker samfunnets tilstand. Denne smitten, som ofte er et utslag av rivalisering med andre, minner mye om pesten beskrevet i Fjodor Dostojevskijs roman Forbrytelse og straff. Hovedpersonen, Raskolnikov gjennomgår en forvandling etter å ha drept en gammel dame som han ser som helt unyttig for samfunnet. På slutten av romanen har han en drøm hvor pesten sprer seg i det uendelige, samtidig som den vekker rivalisering og forvandler mennesker til dobbeltgjengere.

Mens han lå der syk, hadde han drømt om at hele menneskeheten var falt som offer for en forferdelig, ukjent og hemmelighetsfull pest, som var kommet til Europa fra det indre Asia. […] Pesten skyldtes en slags trikiner, en ny type mikroskopiske vesener, som invaderte menneskenes legemer. […] De mennesker som var blitt infisert av disse mikrobene, ble straks som besatte og gale. Men aldri noensinne hadde det eksistert mennesker som var mer sikre på sin egen forstand og sin egen ufeilbarlighet, enn disse som var blitt smittet av pesten. Disse menneskene trodde urokkelig på sine verdidommer, på sine vitenskapelige bevisslutninger, og på sin tro og moral. Hele bygdelag, byer og folk ble smittet og forrykte. Alle gikk i stadig uro, og ingen forsto hverandre, alle trodde at det var de selv, og de alene som hadde enerett på den høyeste sannhet. […] Folk slo vrak på sine vanlige håndverk, eftersom alle som én konsentrerte seg om å bringe sine egne tanker og forbedringer til torgs, og ikke kunne bli enige med de andre om noe som helst; selve jordbruket gikk i stå. Her og der samlet folk seg i flokker, de ble enige om å utrette noe sammen, og sverget på at de aldri mer ville bryte sitt samhold – for så straks hver og en å ta fatt på noe helt annet enn de nettopp var blitt enige om; deretter begynte de gjensidig å anklage hverandre, de kom i slagsmål med hverandre, og hugget hverandre ned. (F.M. Dostojevskij. Forbrytelse og straff BII,Oslo: Solum Forlag, 1993:374–375.)

Den måten pesten sprer seg, slik jeg tolker det, handler om hvordan mennesker møter hverandre og begynner å rivalisere omkring de samme tingene. I denne forbindelse er det de rette ideene og de rette holdningene som gjelder. Men gjennom sterk konkurranse, ønsket om å overgå hverandre, forsvinner fornuften og begjæret etter å ha rett (uansett om det er rett eller ikke), skaper et intellektuelt og politisk klima basert på forakt for hverandre.

Religion og skjønnlitteratur: et felles anliggende

For å forstå relasjoner, må man forstå hvordan imitasjon foregår. Skjønnlitteraturen og religionene går her inn i en større symbiose. Mens skjønnlitteraturen gir en forståelse av prosessen fra identifisering til fascinasjon og til alvorlig konflikt, finner man innenfor religionene forsøk på å vise vei ut av dette eksistensielle uføret. I buddhismen og hinduismen lærer man om måter å slokke begjærene. I hinduismen snakker man om å overvinne de dårlige sidene ved selvet, mens i buddhismen gjelder det å slokke sine negative drivkrefter. I kristendommen dreier det seg ikke om å slokke begjærene, men heller om å forvandle dem. I kristendommen vil man ikke kunne hevde at begjærene kan forvandles fullstendig, til det er mennesket for egoistisk. Kristendommens løsning er å henvise til en guddommelig modell, til Jesus, en modell som ikke skaper rivalisering, men demper rivaliseringen ved hjelp av tilgivelse og omsorg for andre.

Bibelen og begjær

De to siste budene i De ti bud omhandler begjæret, da fremstilt som forbud mot å begjære noe som tilhører andre, enten det er den andres eiendom eller kone. Forbudene baserer seg på å ikke prøve å tilegne seg noe som ikke er ens eget. Dette er begjær som vil skade både en selv og andre dersom en gir etter for det. Disse forbudene eller advarslene mot å begjære er selve forutsetningen, både hos jøder og kristne, for å forstå å hanskes med fristelser. Begjæret er forstått som et driv etter noe som tilhører andre. Likevel, disse forbudene gir ikke noen oppskrift på hvordan begjæret virker. Det er kun snakk om en advarsel mot begjærenes bivirkninger. Begrunnelsen er religiøs: Brudd på budet strir mot Guds vilje. Det gamle testamente advarer mot begjæret mer enn det beskriver det. I Det nye testamente finner man imidlertid passasjer hvor begjæret blir beskrevet mer inngående. I Jakobs brev blir begjæret beskrevet som en utvikling.

Den som blir fristet, lokkes og dras av sitt eget begjær. Når begjæret er blitt svangert, føder det synd, og når synden er moden, føder den død. (Jakobs brev 1, 14–15)

I disse versene ses begjæret som en dødelig prosess. Denne prosessen har en imitativ struktur: først skapes begjær for et objekt, og så skapes det begjær for det som leder til objektet. Når begjæret flyttes fra objektet til personen, får begjæret en dødelig virkning på subjektet. Å begjære det som andre begjærer, fører til død, mens det å begjære Guds vilje, fornyer livet. Denne bibelske forståelsen av begjæret som noe forbudt og dødbringende kan ses som selve utgangspunktet for den vestlige sivilisasjonens begjærsforståelse, og den danner også et grunnlag for å forstå teologiske motiver som synd, arvesynd, offer og soning.

For å forstå den bibelske betydningen av begjær, kan det være en idé å se på den i lys av de voldelige offermekanismene i såkalte «primitive» kulturer. I utgangspunktet finner man de samme elementene av syndebukk-tenkning i Det gamle testamente, for eksempel i fortellingen om Abraham som blir bedt om å ofre sønnen Isak. Allikevel ser man at offerets uskyld begynner å bli tydeligere i enkelte av de bibelske tekstene, nettopp fordi man legger så stor vekt på uskyldig lidelse.

I Det nye testamente møter man en mengde fortellinger som tar de utstøtte sitt parti. Ofte innehar disse en antropologi som forsvinner dersom man tolker tekstene for ensidig teologisk. Disse fortellingene er kristendommens bidrag til skjønnlitteraturen. Få fortellinger har blitt lest så mye og, ikke minst, brukt så mye, som Jesu fortellinger. I mange av disse fortellingene anspores det til omsorg for den som faller utenfor. I stedet for rivalisering omkring posisjoner og makt, henviser Jesus til en holdning basert på omsorg for den utstøtte. Man kan her snakke om en omsnuing av imitasjonen. I stedet for å imitere andre mennesker gjennom rivalisering, anbefaler Jesus å imitere Gud ettersom han viser samme kjærlighet mot alle. «For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. (Evangeliet etter Matteus. 5. 45)

En fortelling om utstøtelse

La oss se nærmere på en tekst omkring utstøtelse. Denne teksten finner man i Evangeliet etter Markus 5.1-10. En tekst som antakelig på grunn av at det fremstilles som et helbredelsesunder, ikke lenger er så mye lest. Denne skjønnlitterære teksten er allikevel en svært interessant tekst i forhold til temaet begjær, utstøtelse og skifte av modell.

Så kom de til den andre siden av sjøen, til Gerasener-landet. I det samme han steg ut av båten, kom en mann mot ham fra gravhulene. Han hadde en uren ånd i seg og holdt til der i gravene. Ingen var lenger i stand til å binde ham, ikke engang med lenker. For han var ofte blitt bundet med fotjern og lenker, men lenkene rev han av seg, og fotjernene sprengte han. Ingen klarte å rå med ham. Natt og dag fór han skrikende omkring i gravhulene og i fjellet og skamslo seg selv med steiner. Da han fikk se Jesus langt borte, kom han løpende, kastet seg ned for ham og ropte høyt: «Hva vil du meg, Jesus, du Sønn av Gud, Den høyeste? Jeg pålegger deg ved Gud: Pin meg ikke!» For Jesus hadde sagt til ham: «Far ut av mannen, du urene ånd!» Nå spurte Jesus ham: «Hva er navnet ditt?» Han svarte: «Mitt navn er Legion, for vi er mange.» Og han bønnfalt Jesus om at han ikke måtte sende dem ut av området.(Evangeliet etter Markus 5.1-10.)

I Markus-evangeliet begynner Jesus virksomheten med en rekke helbredelser. Spesielt kapitlene fem til og med ni er spekket med helbredelsesunder. Etter det bruker Jesus tida mer på læremessige spørsmål, sammen med disiplene. Det virker som om denne endringen kom gjennom at menneskene i nærmiljøet ikke tok lærdom av helbredelsene. Ikke en gang disiplene synes å forstå Jesu betydning gjennom under. Men enten man ser helbredelsene som overnaturlige eller ikke, sier de noe om omsorg for mennesker i nærmiljøet.

Den besatte fra gravhulene bærer, ut fra det man i dag kjenner til av repetitiv selvskading, preg av å ha blitt mobbet, i ekstrem grad. Merkelig framferd på den tida var sett på som en besettelse. Sannsynligvis var denne mannen en typisk syndebukk i miljøet og utsatt for aggressive tilbakemeldinger. Han er tydelig utsatt for et gjentagelses-syndrom og påfører seg selv den samme voldelige feedbacken som han har mottatt fra andre - slik som dagens tenåringsjenter kutter seg opp som respons på andres negative tilbakemeldinger.

Den besatte skamslår seg selv med steiner. Han gjentar med andre ord volden som han har blitt utsatt for. Psykiske problemer er ofte et utslag av dårlig feedback. Ikke minst er vold en vesentlig grunn til psykiske problemer, enten den er psykisk eller fysisk.[1]

Helbredelsesfortellinger antyder at Jesus hadde en meget heldig virkning på de utstøtte og syke. På en eller annen måte synes Jesus ha klart å få kontakt med de selvdestruktive tendensene hos den besatte. På slutten av fortellingen er den besatte blitt helt rolig og ber om å få bli med Jesus. Jesus ber ham heller gå tilbake til hjemstedet og fortelle hva som har hendt med ham.

Denne fortellingen, med alle sine dramatiske og overnaturlige trekk, gir en ganske presis beskrivelse av selvdestruktivitet. I tillegg er det en fortelling om å finne tilbake til seg selv. Den besatte sitter på slutten av fortellingen rolig og snakker med Jesus. Den store feilen som mange tolkere av såkalt mytologiske historier gjør, er å fokusere på de irrasjonelle elementene og ikke se realismen bak.

Skolen og imitasjonen av gode modeller

I den vestlige delen av verden spesielt er man blitt mer og mer opptatt av å kartlegge ulike former for vold. Det som er typisk i land hvor folk har høy utdannelse og høyt forbruk, er at det destruktive får et mer psykisk og individuelt uttrykk, hvor den fysiske volden er mindre utbredt enn i tidligere tider. Samtidig har man etablert et humant rettssystem, hvor straffen skal fungere allmennpreventivt. Utøvelse av vold er det store forbudet i den moderne verden - samtidig som det er et tema som dominerer i film og litteratur. Samfunnet setter inn store ressurser på at barn får muligheter til å mime gode, fredelige og livsbekreftende modeller. Enten man fokuserer på relasjoner i skole eller i samfunnet forøvrig, ser man at det store problemet mellom mennesker er vold. I skolen uttrykkes dette som regel gjennom mobbing og utfrysing. Dersom man fikk bukt med volden, ville mange, mange andre problemer løse seg av seg selv. Det store problemet er at vold er en bieffekt av vår hang til å etterligne hverandre. Samtidig er det helt umulig ikke å etterligne hverandre. Derfor må løsningen skje gjennom imitasjon og ikke gjennom å fornekte den.

I skolen gjelder det å kunne snu konflikter gjennom å imitere gode etiske leveregler. Læreren er helt klart den viktigste modellen hvis holdninger alle i klassen blir påvirket av. Læreren skal ikke bare selv fremstå som en etisk modell, men også henvise til andre modeller og, ikke minst, skal hun klare å vise hvordan elevene kan forsones med hverandre når konfliktene oppstår. Læreren er nest etter foreldrene den vesentligste faktoren til at barn tilegner seg de rette holdningene. Når det svikter på hjemmebane, blir læreren ofte den aller viktigste. Selv om læreren, på grunn av alderen og det å være lærer, ikke fremstår som den mest coole, umiddelbart attraktive modellen, vil hennes holdninger kunne danne en dypere basis for gode relasjoner i framtida. Mange elever som i barndommen ikke ville drømt om å bli lærer, blir det allikevel, nettopp gjennom dette lengre perspektivet, denne skjulte, dypere siden av imitasjon som læreren har satt i gang.

[1]Om vold som årsak til psykiske problemer. Per Bjørnar Grande. «Begjærets natur», Tidsskrift for psykisk helsearbeid 1/2014. Se spesielt sidene 51-53.