Farlige sekter

Jeg trivdes på skolen!

“Jeg husker at jeg var skikkelig varm og rød i ansiktet da jeg gikk fram foran klassen, hjertet slo fortere, og jeg ba til Jehova om hjelp inni meg.”

Av Hans Vestre, Jehovas Vitne

«Vi synes det er riktig å høre deg selv fortelle hvilke tanker du har, for vi vet at denne sekten blir motsagt overalt.» Apostlenes gjerninger 28:22, Ny Verden-oversettelsen.

Sitatet ovenfor er hentet fra en samtale mellom en delegasjon jøder og den kristne apostelen Paulus da han satt i husarrest i Roma på 60-tallet etter vår tidsregnings begynnelse. Det viser at jødene på den tiden betraktet de kristne som en ‘sekt’, sannsynligvis fordi de så på dem som en gruppe som hadde skilt seg ut fra jødedommen. Begrepet ‘sekt’ hadde en negativ klang allerede den gangen, og Bibelen selv advarer mot «ødeleggende sekter» som ville oppstå blant de kristne (2. Peter 2:1). Derfor er det interessant at jødene som kom til Paulus, så på det som «riktig», eller rettferdig, å snakke med en som faktisk tilhørte denne upopulære ‘sekten’, før de gjorde seg opp en mening. Alle som har vært i en situasjon hvor andre betrakter en som ‘annerledes’, vil nok sette pris på en slik fordomsfri tilnærming.

Jeg har selv vokst opp i bygda Vingrom utenfor Lillehammer med foreldre som var Jehovas vitner da jeg ble født, og som 14-åring tok jeg mitt eget standpunkt og lot meg døpe som et av Jehovas vitner. Jeg var ikke en spesielt moden ungdom, men valget om å bli et Jehovas vitne tør jeg påstå den dag i dag for min del var meget godt begrunnet. Det har stått sin prøve, og jeg står ved det valget fremdeles. Akkurat rundt den tiden jeg døpte meg, på starten av 1990-tallet, var det mye negativ omtale av Jehovas vitner i media, og ord som ‘sekt’ og ‘hjernevask’ ble hyppig brukt. Jeg kan huske at jeg følte det var både urettferdig og ubehagelig. Men min erfaring fra grunnskolen er at de aller fleste lærerne og andre skoleansatte jeg var i kontakt med, ikke lot eventuelle fordommer de hadde, skinne igjennom overfor meg som elev. Lærerne omtalte ikke Jehovas vitner som en ‘sekt’, men som et ‘trossamfunn’, noe jeg satte pris på. Upartiskhet og respekt betyr mye.

Mine foreldre hadde god dialog med klasseforstandere og andre skoleansatte i de årene jeg gikk på barne- og ungdomsskolen. Det hadde vært elever som var Jehovas vitner på disse skolene før. Lærerne var innforstått med at det var en del feiringer jeg ikke ville delta i, og de gjorde ikke noe nummer ut av det, men viste respekt for min samvittighet og ga enkel informasjon til de andre i klassen når de følte det var nødvendig. Alle klassekameratene mine visste at jeg var et Jehovas vitne. Da de lagde nisser og julekrybber i håndarbeidstimen, fikk jeg lage andre ting som ikke hadde direkte med jul å gjøre. Jeg var til stede i klasserommet da de andre tente adventslys og åpnet adventskalenderen ved starten av hver skoledag i desember, og så vidt jeg kan huske, sa ‘frøken’ ganske enkelt til klassen noe slikt som: «Hans feirer ikke jul, så han er ikke med på adventskalenderen.» Og da vi skulle lage innbakte pølser i heimkunnskapstimen på ungdomsskolen, og pølsene inneholdt blod, sa læreren til de andre i klassen: «Hans får noen andre pølser fordi han ikke kan spise blod.» Jeg fikk glutenfrie (og blodfrie) pølser. Slike taktfulle bemerkninger fra lærerne ble godtatt av mine medelever, og dermed ble det ikke så ‘spesielt’ at jeg ikke gjorde det samme som de andre.

I sjuendeklasse, som den gangen var første året på ungdomsskolen, ble jeg bedt om å fortelle om Jehovas vitners trosoppfatninger og praksis og svare på klassens spørsmål i en hel skoletime. Det føltes som en stor utfordring. Jeg var blitt spurt av klasseforstanderen min i sjetteklasse om det samme, men da turte jeg ikke. Jeg husker at jeg var skikkelig varm og rød i ansiktet da jeg gikk fram foran klassen, hjertet slo fortere, og jeg ba til Jehova om hjelp inni meg. Faren min hadde heldigvis hjulpet meg til å forberede meg godt hjemmefra, så jeg visste hva jeg skulle si, og jeg syntes det gikk ganske bra å svare på spørsmålene fra læreren og klassekameratene mine. Etterpå var det en veldig god følelse å ha stått for det jeg trodde på, og jeg følte også at medelevene mine respekterte meg. Senere ble jeg bedt om å gjøre det samme i noen andre klasser på ungdomsskolen min, og i én klasse ble jeg ‘grillet’ i to dobbelttimer. Men igjen, det var godt å få motargumenter og spørsmål og føle at det jeg trodde på, holdt stikk. Det var noe jeg vokste på, ja, det styrket faktisk troen min.

Av og til forsto jeg som barn og ungdom at noen voksne syntes synd på meg fordi jeg ikke feiret jul og bursdager. Det var ikke lærere, men som oftest fremmede som jeg traff sammen med foreldrene mine ute i forkynnelsen. I mitt tilfelle måtte jeg smile litt av det inni meg. Jeg har virkelig aldri følt at jeg gikk glipp av noe, i hvert fall ikke mens jeg var i skolealder. Dette hadde vi drøftet grundig hjemme, så jeg visste hvorfor jeg ikke var med på visse aktiviteter, og jeg var enig i det og hadde min egen overbevisning rundt det. Jeg var så heldig å ha en meget trygg og god oppvekst. Selv om jeg aldri har feiret jul, pleide jeg alltid å glede meg til juleferien, for da fikk vi besøk av farfar, som ikke var Jehovas vitne, og vi spilte kort og brettspill og så på TV og koste oss sammen. Foreldrene mine arrangerte barneselskap for alle i klassen min i andreklasse, husker jeg. Gaver var noe jeg og søsknene mine fikk året rundt, og vi hadde stadig vekk utflukter og sosialt samvær. En viktig ting jeg lærte hjemmefra, er at «det er større glede ved å gi enn ved å få», og at det å få en overraskende gave ofte kan være vel så hyggelig som å få en gave som var forventet. Dessuten hadde jeg mye glede av åndelig og sosialt fellesskap i menigheten, slik som på de ukentlige møtene våre, og når hele menigheten fra tid til annen dro ut i landdistriktet sammen for å forkynne, for etterpå å grille og spille fotball på campingplassen. Musikk og sang har det også vært mye av i hjemmet vårt og sammen med gode venner. De store stevnene i Ekeberghallen om sommeren var sosiale høydepunkter, og jeg bodde flere ganger i telt på Ekebergsletta med andre ungdommer fra menigheten.

Geir Winje holder fram at lærere ikke bør synes synd på barn av Jehovas vitner, men heller bidra til at de bevarer sin verdighet og stolthet. Jeg er takknemlig for at dette rådet kommer fram, ettersom hvert enkelt barn er unikt. Det å synes synd på et barn bare på grunn av at det vokser opp med et bestemt livssyn eller i en bestemt gruppe, mener jeg ville være å neglisjere eller undervurdere det enkelte barns integritet. Barn av Jehovas vitner har, på samme måte som andre barn og ungdommer, sin egen samvittighet, og det kan være at andre barn av Jehovas vitner ville opptrådt litt annerledes i de ovennevnte situasjonene enn jeg gjorde, og slett ikke alle ville sagt ja til å stå foran klassen og svare på spørsmål om vår tro. I noen tilfeller er det kanskje bare én av foreldrene som er et Jehovas vitne, mens den andre har et helt annet ståsted. Jeg mener at det uansett kan være gagnlig for et barn å tørre å skille seg ut i noen sammenhenger. Det vil for eksempel øve dem opp til å motstå negativt gruppepress og samtidig ha respekt for andres rett til å velge annerledes enn dem. Slik har det i hvert fall vært i mitt tilfelle.

De lærerne jeg var i kontakt med gjennom grunnskolen, behandlet meg som nevnt med respekt. Jeg visste som barn og ungdom at jeg skilte meg ut i en del situasjoner, og at andre noen ganger så på meg som litt ‘rar’, blant annet fordi jeg var med i forkynnelsesarbeidet fra hus til hus. Samtidig opplevde jeg for det aller meste å bli respektert for den jeg var, akkurat som jeg gikk inn for å respektere de andre i klassen. Jeg opplevde heldigvis aldri direkte mobbing fra medelever eller andre på grunn av min tro, bare noen små ‘stikk’ om at «dere har sagt at paradiset skal komme, i så mange år, men det har jo ikke kommet …», og noen litt ironiske spørsmål og ordspill med navnet «Jehovas vitner» fra elever i andre klasser da jeg begynte på ungdomsskolen. Dette var ikke noe som gikk varig inn på meg, muligens fordi jeg er så heldig å være født med ganske så jevnt humør og en optimistisk disposisjon. Andre ville kanskje ha reagert annerledes. Blant mine bekjente som er oppvokst som Jehovas vitner, vet jeg ikke om noen som har opplevd vedvarende mobbing fra andre barn relatert til troen. Men noen få har fortalt meg om lærere som prøvde å presse dem til å gå på akkord med sin samvittighet i forbindelse med markering av høytider, eller som i nærvær av andre elever ga uttrykk for fordommer mot Jehovas vitner, noe de opplevde som ubehagelig. Det har vært enkelttilfeller. Jeg har tro på at de aller fleste lærere ønsker å behandle elevene sine med respekt.

Jeg blir fortsatt glad når noen stiller meg et oppriktig spørsmål om hvorfor jeg tror eller gjør det og det, istedenfor bare å trekke slutninger på et kanskje ufullstendig grunnlag. Jeg er fan av ‘den gylne regel’, som Jesus kom med i Bergprekenen: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem» (Matteus 7:12). Mange problemer kunne vært unngått hvis flere hadde tenkt slik i møte med folk fra forskjellige bakgrunner, og jeg tenker at en slik holdning er særlig viktig i en skolesituasjon i dagens pluralistiske samfunn. Hvis man praktiserer den gylne regel, vil man gå inn for å skaffe seg kunnskap om hva andre står for, og vise dem empati. Når det gjelder Jehovas vitner, er det ganske enkelt å skaffe seg kunnskap ved å bruke det offisielle nettstedet jw.org. Nederst i kommentaren har jeg lagt ut lenker til svarene på noen av de mest aktuelle spørsmålene knyttet til Jehovas vitner i en skolesituasjon, samt noen apropos til ting som nevnes i episoden.

Poenget om at lærere som har barn av Jehovas vitner i klassen, bør gå inn for å vinne foreldrenes tillit, og at de kan gjøre det gjennom god dialog og ved å respektere de ønskene foreldrene kommer med, og legge til rette for at den enkeltes samvittighet kan følges, er så sant! Lærere som har en slik tilnærming, vil sannsynligvis oppleve at foreldre som er Jehovas vitner, takknemlig vil strekke seg langt for å delta i og bidra til aktiviteter i skolens regi som ikke strider mot deres samvittighet. Som det står i brosjyren «Jehovas vitner i skolen», som Geir Winje var med på å skrive i år 2000, ‘oppfordrer Jehovas vitner sine medlemmer til å samarbeide nært med skolen om å legge forholdene best mulig til rette for alle parter’. «Målet må være en skole der alle elevene trives.» Jeg trivdes i hvert fall på skolen!