Scientologi

Farlige sekter

Farlige sekter

Geir Winje, USN

Geir Winje, USN

 

Jeg trivdes på skolen! 

Jeg husker at jeg var skikkelig varm og rød i ansiktet da jeg gikk fram foran klassen, hjertet slo fortere, og jeg ba til Jehova om hjelp inni meg.

Av Hans Vestre, Jehovas Vitne

«Vi synes det er riktig å høre deg selv fortelle hvilke tanker du har, for vi vet at denne sekten blir motsagt overalt.» Apostlenes gjerninger 28:22, Ny Verden-oversettelsen.

Sitatet ovenfor er hentet fra en samtale mellom en delegasjon jøder og den kristne apostelen Paulus da han satt i husarrest i Roma på 60-tallet etter vår tidsregnings begynnelse. Det viser at jødene på den tiden betraktet de kristne som en ‘sekt’, sannsynligvis fordi de så på dem som en gruppe som hadde skilt seg ut fra jødedommen. Begrepet ‘sekt’ hadde en negativ klang allerede den gangen, og Bibelen selv advarer mot «ødeleggende sekter» som ville oppstå blant de kristne (2. Peter 2:1). Derfor er det interessant at jødene som kom til Paulus, så på det som «riktig», eller rettferdig, å snakke med en som faktisk tilhørte denne upopulære ‘sekten’, før de gjorde seg opp en mening. Alle som har vært i en situasjon hvor andre betrakter en som ‘annerledes’, vil nok sette pris på en slik fordomsfri tilnærming.

 Jeg har selv vokst opp i bygda Vingrom utenfor Lillehammer med foreldre som var Jehovas vitner da jeg ble født, og som 14-åring tok jeg mitt eget standpunkt og lot meg døpe som et av Jehovas vitner. Jeg var ikke en spesielt moden ungdom, men valget om å bli et Jehovas vitne tør jeg påstå den dag i dag for min del var meget godt begrunnet. Det har stått sin prøve, og jeg står ved det valget fremdeles. Akkurat rundt den tiden jeg døpte meg, på starten av 1990-tallet, var det mye negativ omtale av Jehovas vitner i media, og ord som ‘sekt’ og ‘hjernevask’ ble hyppig brukt. Jeg kan huske at jeg følte det var både urettferdig og ubehagelig. Men min erfaring fra grunnskolen er at de aller fleste lærerne og andre skoleansatte jeg var i kontakt med, ikke lot eventuelle fordommer de hadde, skinne igjennom overfor meg som elev. Lærerne omtalte ikke Jehovas vitner som en ‘sekt’, men som et ‘trossamfunn’, noe jeg satte pris på. Upartiskhet og respekt betyr mye. 

 Mine foreldre hadde god dialog med klasseforstandere og andre skoleansatte i de årene jeg gikk på barne- og ungdomsskolen. Det hadde vært elever som var Jehovas vitner på disse skolene før. Lærerne var innforstått med at det var en del feiringer jeg ikke ville delta i, og de gjorde ikke noe nummer ut av det, men viste respekt for min samvittighet og ga enkel informasjon til de andre i klassen når de følte det var nødvendig. Alle klassekameratene mine visste at jeg var et Jehovas vitne. Da de lagde nisser og julekrybber i håndarbeidstimen, fikk jeg lage andre ting som ikke hadde direkte med jul å gjøre. Jeg var til stede i klasserommet da de andre tente adventslys og åpnet adventskalenderen ved starten av hver skoledag i desember, og så vidt jeg kan huske, sa ‘frøken’ ganske enkelt til klassen noe slikt som: «Hans feirer ikke jul, så han er ikke med på adventskalenderen.» Og da vi skulle lage innbakte pølser i heimkunnskapstimen på ungdomsskolen, og pølsene inneholdt blod, sa læreren til de andre i klassen: «Hans får noen andre pølser fordi han ikke kan spise blod.» Jeg fikk glutenfrie (og blodfrie) pølser. Slike taktfulle bemerkninger fra lærerne ble godtatt av mine medelever, og dermed ble det ikke så ‘spesielt’ at jeg ikke gjorde det samme som de andre.

 I sjuendeklasse, som den gangen var første året på ungdomsskolen, ble jeg bedt om å fortelle om Jehovas vitners trosoppfatninger og praksis og svare på klassens spørsmål i en hel skoletime. Det føltes som en stor utfordring. Jeg var blitt spurt av klasseforstanderen min i sjetteklasse om det samme, men da turte jeg ikke. Jeg husker at jeg var skikkelig varm og rød i ansiktet da jeg gikk fram foran klassen, hjertet slo fortere, og jeg ba til Jehova om hjelp inni meg. Faren min hadde heldigvis hjulpet meg til å forberede meg godt hjemmefra, så jeg visste hva jeg skulle si, og jeg syntes det gikk ganske bra å svare på spørsmålene fra læreren og klassekameratene mine. Etterpå var det en veldig god følelse å ha stått for det jeg trodde på, og jeg følte også at medelevene mine respekterte meg. Senere ble jeg bedt om å gjøre det samme i noen andre klasser på ungdomsskolen min, og i én klasse ble jeg ‘grillet’ i to dobbelttimer. Men igjen, det var godt å få motargumenter og spørsmål og føle at det jeg trodde på, holdt stikk. Det var noe jeg vokste på, ja, det styrket faktisk troen min.

 Av og til forsto jeg som barn og ungdom at noen voksne syntes synd på meg fordi jeg ikke feiret jul og bursdager. Det var ikke lærere, men som oftest fremmede som jeg traff sammen med foreldrene mine ute i forkynnelsen. I mitt tilfelle måtte jeg smile litt av det inni meg. Jeg har virkelig aldri følt at jeg gikk glipp av noe, i hvert fall ikke mens jeg var i skolealder. Dette hadde vi drøftet grundig hjemme, så jeg visste hvorfor jeg ikke var med på visse aktiviteter, og jeg var enig i det og hadde min egen overbevisning rundt det. Jeg var så heldig å ha en meget trygg og god oppvekst. Selv om jeg aldri har feiret jul, pleide jeg alltid å glede meg til juleferien, for da fikk vi besøk av farfar, som ikke var Jehovas vitne, og vi spilte kort og brettspill og så på TV og koste oss sammen. Foreldrene mine arrangerte barneselskap for alle i klassen min i andreklasse, husker jeg. Gaver var noe jeg og søsknene mine fikk året rundt, og vi hadde stadig vekk utflukter og sosialt samvær. En viktig ting jeg lærte hjemmefra, er at «det er større glede ved å gi enn ved å få», og at det å få en overraskende gave ofte kan være vel så hyggelig som å få en gave som var forventet. Dessuten hadde jeg mye glede av åndelig og sosialt fellesskap i menigheten, slik som på de ukentlige møtene våre, og når hele menigheten fra tid til annen dro ut i landdistriktet sammen for å forkynne, for etterpå å grille og spille fotball på campingplassen. Musikk og sang har det også vært mye av i hjemmet vårt og sammen med gode venner. De store stevnene i Ekeberghallen om sommeren var sosiale høydepunkter, og jeg bodde flere ganger i telt på Ekebergsletta med andre ungdommer fra menigheten.

 Geir Winje holder fram at lærere ikke bør synes synd på barn av Jehovas vitner, men heller bidra til at de bevarer sin verdighet og stolthet. Jeg er takknemlig for at dette rådet kommer fram, ettersom hvert enkelt barn er unikt. Det å synes synd på et barn bare på grunn av at det vokser opp med et bestemt livssyn eller i en bestemt gruppe, mener jeg ville være å neglisjere eller undervurdere det enkelte barns integritet. Barn av Jehovas vitner har, på samme måte som andre barn og ungdommer, sin egen samvittighet, og det kan være at andre barn av Jehovas vitner ville opptrådt litt annerledes i de ovennevnte situasjonene enn jeg gjorde, og slett ikke alle ville sagt ja til å stå foran klassen og svare på spørsmål om vår tro. I noen tilfeller er det kanskje bare én av foreldrene som er et Jehovas vitne, mens den andre har et helt annet ståsted. Jeg mener at det uansett kan være gagnlig for et barn å tørre å skille seg ut i noen sammenhenger. Det vil for eksempel øve dem opp til å motstå negativt gruppepress og samtidig ha respekt for andres rett til å velge annerledes enn dem. Slik har det i hvert fall vært i mitt tilfelle.

 De lærerne jeg var i kontakt med gjennom grunnskolen, behandlet meg som nevnt med respekt. Jeg visste som barn og ungdom at jeg skilte meg ut i en del situasjoner, og at andre noen ganger så på meg som litt ‘rar’, blant annet fordi jeg var med i forkynnelsesarbeidet fra hus til hus. Samtidig opplevde jeg for det aller meste å bli respektert for den jeg var, akkurat som jeg gikk inn for å respektere de andre i klassen. Jeg opplevde heldigvis aldri direkte mobbing fra medelever eller andre på grunn av min tro, bare noen små ‘stikk’ om at «dere har sagt at paradiset skal komme, i så mange år, men det har jo ikke kommet …», og noen litt ironiske spørsmål og ordspill med navnet «Jehovas vitner» fra elever i andre klasser da jeg begynte på ungdomsskolen. Dette var ikke noe som gikk varig inn på meg, muligens fordi jeg er så heldig å være født med ganske så jevnt humør og en optimistisk disposisjon. Andre ville kanskje ha reagert annerledes. Blant mine bekjente som er oppvokst som Jehovas vitner, vet jeg ikke om noen som har opplevd vedvarende mobbing fra andre barn relatert til troen. Men noen få har fortalt meg om lærere som prøvde å presse dem til å gå på akkord med sin samvittighet i forbindelse med markering av høytider, eller som i nærvær av andre elever ga uttrykk for fordommer mot Jehovas vitner, noe de opplevde som ubehagelig. Det har vært enkelttilfeller. Jeg har tro på at de aller fleste lærere ønsker å behandle elevene sine med respekt.

 Jeg blir fortsatt glad når noen stiller meg et oppriktig spørsmål om hvorfor jeg tror eller gjør det og det, istedenfor bare å trekke slutninger på et kanskje ufullstendig grunnlag. Jeg er fan av ‘den gylne regel’, som Jesus kom med i Bergprekenen: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem» (Matteus 7:12). Mange problemer kunne vært unngått hvis flere hadde tenkt slik i møte med folk fra forskjellige bakgrunner, og jeg tenker at en slik holdning er særlig viktig i en skolesituasjon i dagens pluralistiske samfunn. Hvis man praktiserer den gylne regel, vil man gå inn for å skaffe seg kunnskap om hva andre står for, og vise dem empati. Når det gjelder Jehovas vitner, er det ganske enkelt å skaffe seg kunnskap ved å bruke det offisielle nettstedet jw.org. Nederst i kommentaren har jeg lagt ut lenker til svarene på noen av de mest aktuelle spørsmålene knyttet til Jehovas vitner i en skolesituasjon, samt noen apropos til ting som nevnes i episoden.

Poenget om at lærere som har barn av Jehovas vitner i klassen, bør gå inn for å vinne foreldrenes tillit, og at de kan gjøre det gjennom god dialog og ved å respektere de ønskene foreldrene kommer med, og legge til rette for at den enkeltes samvittighet kan følges, er så sant! Lærere som har en slik tilnærming, vil sannsynligvis oppleve at foreldre som er Jehovas vitner, takknemlig vil strekke seg langt for å delta i og bidra til aktiviteter i skolens regi som ikke strider mot deres samvittighet. Som det står i brosjyren «Jehovas vitner i skolen», som Geir Winje var med på å skrive i år 2000, ‘oppfordrer Jehovas vitner sine medlemmer til å samarbeide nært med skolen om å legge forholdene best mulig til rette for alle parter’. «Målet må være en skole der alle elevene trives.» Jeg trivdes i hvert fall på skolen!


Lenker til svar på en del vanlige spørsmål om Jehovas vitner og apropos til episoden:

Hvorfor feirer ikke JV bursdager? - https://www.jw.org/no/jehovas-vitner/faq/fodselsdager

Jul? - https://www.jw.org/no/jehovas-vitner/faq/hvorfor-ikke-feire-jul/

Er JV kreasjonister? - https://www.jw.org/no/jehovas-vitner/faq/er-dere-kreasjonister/

Synet på blod: https://www.jw.org/no/jehovas-vitner/faq/jehovas-vitner-hvorfor-ikke-blodoverforing/

JV forfulgt av nazistene: https://www.jw.org/no/jehovas-vitner/faq/jv-holocaust-fakta-konsentrasjonsleirer

Eksklusjon: https://www.jw.org/no/jehovas-vitner/faq/unnga

JV tror ikke på helvete: https://www.jw.org/no/hva-bibelen-laerer/sporsmal/finnes-det-et-helvete

Guds navn Jehova: https://www.jw.org/no/hva-bibelen-laerer/sporsmal/hvem-er-jehova/

Er JV en sekt? -  https://www.jw.org/no/jehovas-vitner/faq/er-jehovas-vitner-en-sekt/

Filmer som foreldre som er JV, kan bruke for å undervise barna sine: https://www.jw.org/no/bibliotek/Videoer/#no/categories/VODChildren

Dokumentar om JVs historie: https://www.jw.org/no/bibliotek/Videoer/#no/mediaitems/VODMoviesDocumentary/pub-ivfa1_x_VIDEO

Scientologi

Scientologi

MGLU2-Studentene, KRLE, USN/Drammen 2018

MGLU2-Studentene, KRLE, USN/Drammen 2018

Knut-Jørgen Plesner, scientolog

Knut-Jørgen Plesner, scientolog

 
 

Tre tekster fra Geir Winje

Geir Winje.jpg

Til denne episoden følger tre tekster hvor Geir Winje (USN) kaster lys på scientologi og Scientologikirken:
1) En kronikk som sammenligner behandlingen av Scientologikirken med andre trossamfunn.
2) Et blikk på hvordan Scientologikirken presenteres i en lærebok.
3) Et utkast til konkrete arbeidsoppgaver (problemstillinger, vinklinger) for elever på ungdomstrinnet og VGS.

 

1.
Hvorfor så mye pepper til scientologene? 

Jeg har imidlertid store problemer med å forstå hvorfor akkurat scientologene får så mye pepper når de i hovedsak driver med mye av det samme som andre religioner

Scientologikirken ligner tilsynelatende lite på andre kirkesamfunn. Aktivitetene i trossamfunnet minner mer om terapi. Personlighetstester avslører ens psykologiske profil, og e-meteret (som kan minne om en løgndetektor) nyanserer den, fordi det «avslører» personlighetstrekk en ikke er seg bevisst. Angst, hemmende sjenanse, manglende empati og annet som avsløres i testene, forklares med opplevelser fra tidligere liv. Troen på reinkarnasjon er felles med østlige religioner. Det hevdes at fortrengte minner fra tusener av år tilbake kan hentes frem i dagen gjennom auditering (fra gresk audio, lytte), som er hovedaktiviteten i Scientologikirkens omdiskuterte kurspakke. 

Selv om kirken i hovedsak driver med auditering, er den også et trossamfunn. Den feirer gudstjeneste hver søndag og markerer fødsel, ekteskapsinngåelse og død. Livssyklusritualene gjenspeiler det menneskesynet som er skissert ovenfor. Når et barn blir født, poengteres det for eksempel – som hos Kristensamfunnet – at det er en ånd som allerede har levd mange liv. 

Scientologikirken har siden grunnleggelsen på 1950-tallet kritisert lobotomi og medikamentbruk ved psykiske lidelser. Den har derfor sterke fiender innenfor amerikansk psykiatri og legemiddelindustri, noe som til dels forklarer den negative omtalen i media. Psykiatrien oppfatter seg selv som en vitenskap, men ser på Scientologikirken som ufaglig – i beste fall naiv, i verste fall farlig.

Har en tillit til tradisjonell vitenskap, er det altså vanskelig å ha tillit til scientologi. Da er det også vanskelig å ha tillit til antroposofiske og andre alternative miljøer som forklarer tildragelser i menneskelivet ved hjelp av reinkarnasjon, astrologi og andre ikke- naturvitenskapelige «sannheter». 

Kritikerne hevder ofte at scientologene driver sin kvasiterapeutiske virksomhet i ly av religionsfriheten og at kirken egentlig er et forretningsimperium. Det har de på mange måter rett i. Grunnleggeren L. Ron Hubbart ønsket å organisere kirken på en helt annen måte enn de gamle religionene. Han var opptatt av copyright og moderne media, og grunnla et trossamfunn der også pengestrømmen er åpen og tydelig. Og nettopp det økonomiske trekkes ofte frem. Det sies at scientologenes kurs er dyre (men sjelden hvor dyre). Etter min erfaring er de omtrent like dyre som yogakurs, aurafotografering og så videre. Det finnes dyrere kurs for viderekomne, men norsk lov forhindrer «gjeldsslaveriet» som mange har hørt om. Hvis det er feil å betale for scientologenes varer og tjenester, er det kanskje like feil å betale for lignende varer og tjenester i andre nyreligiøse miljøer. Kanskje er det også feil å betale kirkeskatt, siden også kirken baserer seg på et ikke-vitenskapelig menneskesyn. 

Den som tar en personlighetstest kan bli nedslått og deprimert av resultatet. Kritikken gjelder med andre ord et menneskesyn som kan virke negativt. Scientologiens mål er imidlertid positivt, da en til sist kan bli clear og oppnå en tilstand fri for fortidens bindinger, med full kontroll over eget liv. Skal en kritisere Scientologikirken for et negativt menneskesyn, bør en kanskje også kritisere andre trossamfunn med negative menneskesyn. Mens hinduismen, buddhismen og scientologien regner med mange liv og frelse og frihet en gang langt inne i fremtiden, regner som kjent kristendommen og islam med ett menneskeliv og en såkalt dobbelt utgang: himmel eller helvete evig liv eller fortapelse. Innenfor luthersk kristendom aksentueres menneskets synd. Ingen av de nevnte menneskesynene er vitenskapsbaserte, de er alle basert på tro, tradisjon og ulike erfaringer. Hvilke som er «best» og «verst» er kanskje en smakssak. Mens avhopperne gjerne kritiserer, virker tilhengerne stort sett fornøyde. 

Jeg har lest de fleste av bøkene til Hubbart, og jeg har tilbrakt en god del tid med scientologer i Oslo. De er ikke mange, men trossamfunnet er ganske stort i enkelte land. Jeg er ikke spesielt begeistret for denne religionen. Det er jeg heller ikke for Jehovas vitner, wicca, satanisme, alternativbevegelsen eller andre trosretninger jeg møter i jobben min som religionsviter. Jeg har imidlertid store problemer med å forstå hvorfor akkurat scientologene får så mye pepper når de i hovedsak driver med mye av det samme som andre religioner eller alternative bevegelser. 

*Denne teksten stod først på trykk i Tønsberg Blad, 2008.

 

2. 
Litt om hvordan Scientologikirken presenteres i en lærebok

De lærer å overta andres mening (fordommer) i stedet for å gjøre seg opp sin egen mening. Og hva menes med «streng»? Er det strengere i Scientologikirken enn i et kloster?

En religion som verken er kristendom, islam, jødedom, hinduisme eller buddhisme, får liten eller ingen plass i lærebøker eller undervisning. Når den heller ikke er sikhisme, baha’i, Jehovas vitner eller mormonene, blir det så liten plass til å ta den opp at det kan være bedre å droppe den helt og eventuelt vise til omtaler andre steder. 

De nyeste lærebøkene tar (som før) opp alternativbevegelsen i det obligatoriske kapittelet om nyreligiøsitet. I tillegg vektlegges for tiden neopaganisme (åsatru og wicca), mens 1970-årenes «sekter» og «farlige bevegelser» ikke lenger er med i dette selskapet. Det er et forståelig valg sett i lys av at det er 50 år siden Den Forente Familie, Hare Krishna-bevegelsen med flere preget nyhetsbildet. 1970-årene har blitt en fase i nyreligiøsitetens historie, akkurat som 1870-årene, da Teosofisk Samfunn ble etablert. I begge tiårene ble det lagt premisser for dagens nyreligiøsitet. Vi har imidlertid funnet én lærebok som bruker flere sider på nyreligiøsitet enn de andre bøkene, og det er Gyldendals Horisonter 10. Når vi i det følgende ser kritisk på hva den sier om scientologi, er det ikke for å «ta» denne boka, som på mange måter er forbilledlig, men for å dokumentere hvordan selv skolens lærebøker kan bidra til å vedlikeholde en scientologidiskurs som er diskutabel (Holth, Gunnar og Kallevik, Kjell:  Horisonter 10, Gyldendal 2008: 85):

Organiserte grupper eller trossamfunn [er] gjerne kalt nye religioner. Det finnes en ledelse på toppen, og det er vanlig at medlemmene skal følge noen idealer eller en bestemt lære. Men det varierer veldig hvor strenge disse religionene er, og hvor strengt organisert de er. Eksempler på ganske løst organiserte trossamfunn er wicca (…) og åsatru (…). Scientologikirken og Den Forente Familie er eksempler på strengt organiserte religioner, som stiller strenge krav til hva medlemmene skal tro og hvordan de skal leve. I lærerens ressursperm står det informasjon om disse to trossamfunnene.

Hvis det eneste elevene får vite om Scientologikirken er at den er «strengt organisert» og stiller «strenge krav» til medlemmene, oppfordres de til å vurdere et trossamfunn negativt uten å vite hvorfor de gjør det. De lærer å overta andres mening (fordommer) i stedet for å gjøre seg opp sin egen mening. Og hva menes med «streng»? Er det strengere i Scientologikirken enn i et kloster? Velger medlemmene på fritt grunnlag å underkaste seg et strengt regime?

Fagstoffet om Scientologikirken i Lærerens ressurspermligger på mml.gyldendal.no/flytweb/document.ashx?document=131750(lest 14.06.2018). Etter å ha gjort rede for årstall og medlemstall og sånt, gir teksten to innledende karakteristikker; én som ivaretar utenfraperspektivet og én som ivaretar innenfraperspektivet. Utenfraperspektivet behøver imidlertid ikke å motsi innenfraperspektivet i så stor grad som her:

Scientologikirken er en av de religiøse organisasjonene som har fått mest negativ omtale i mediene i de senere årene. Mange tidligere medlemmer og kursdeltakere har beskrevet Scientologikirken som en autoritær organisasjon, som først og fremst er opptatt av å tjene penger og kontrollere folk.

Selv framstiller Scientologikirken seg som en organisasjon som kan hjelpe alle slags mennesker med deres personlige utvikling. Samtidig sier scientologer at scientologi er en religion. De legger dessuten vekt på at de står for en vitenskapelig underbygd lære. Denne læren kaller de dianetikk, og du kan lese mer om den nedenfor.

Alt som sies i disse avsnittene er i og for seg sant. Likevel kan det diskuteres om utvalget av sannheter er skjevt eller prinsipielt annerledes enn i tilsvarende karakteristikker av andre religioner.

Under overskriftene «Hva tror de på?» og «Scientologenes mål» forsøker læreboka å forklare noen av religionens grunntanker. Med svært begrenset plass blir det litt kryptisk, men det står ikke noe galt her. Det er imidlertid flere brudd i fremstillingen, der kritikerne kommer til orde. Det kan virke som om man  si noe kritisk om scientologi for å bli tatt alvorlig. Mot slutten av teksten kommer også en saksopplysning som kan virke latterliggjørende:

Amerikaneren L. Ron Hubbard (1911–1986) markerte seg på mange områder. I tillegg til å skrive sciencefiction bøker og grunnlegge Scientologikirken var han blant annet oppfinner. Hubbard-elektrometeret ble laget for å måle om tomater kunne føle smerte. Hubbards konklusjon var at tomatene egentlig skriker når de blir skåret opp.

Avslutningsvis vil vi hevde å ha funnet mange eksempler på Scientologikirkens forstyrrende diskurs, basert på en overbevisning om at den seiler under falsk flagg og bare er ute etter pengene våre.

 

3.
Hvordan bruke scientologi i undervisning?
Forslag til arbeidsoppgaver for 8.-10. trinn og VGS

Scientologikirken egner seg godt som tema på de høyeste trinnene i KRLE (og RE i vgs) – ikke fordi det er en stor og viktig religion, men fordi den er et sjeldent godt eksempel på hvordan en moderne religion medieres, det vil si hvordan det medieskapte bildet av Scientologikirken lever sitt eget liv – på siden av den reelle religionen og dens tilhengere.

I det følgende foreslår jeg fire (til dels overlappende) undersøkende tilnærminger til Scientologikirken. De er formulert som arbeidsoppgaver, men de kan selvsagt presenteres på andre måter – de kan forenkles, slås sammen og gjelde andre trossamfunn enn akkurat Scientologikirken. Oppgavene kan bidra til å oppøve evnen til å skille mellom Scientologikirken som mediert størrelse og Scientologikirken per se. Det er selvsagt ikke mulig å gjennomføre dette fullt ut, men alle monner drar.

1) Finn en artikkel, dokumentarfilm eller lignende som handler om hvor farlige eller useriøse eller pengegriske eller ufrivillig komiske scientologene er. Lag en liste over sider ved religionen som kritiseres på denne måten. Finn deretter en mer saklig eller forskningsbasert tekst om det samme, en fagartikkel, leksikon e.l. Undersøk om noen av de samme forholdene tas opp der, og i så fall om de bekrefter eller motsier kritikken.

2) Les igjennom de 21 forskriftene i Veien til lykke (Scientologikirkens hovedtekst om etikk, www.veientillykke.no). Når du kommenterer dem etterpå, kan du for eksempel

a. vurdere om du selv er enig i dem

b. vurdere om forskriftene passer til humanisme eller naturalisme eller andre sekulære verdi-/tenkesett

c. vurdere om de har fellestrekk med etikken i én eller flere religioner

Husk at scientologien ikke er noen åpenbaringsreligion, men en religion som ifølge sin selvforståelse er basert på forhold som ble oppdaget av L. Ron Hubbart.

3) Drøft om scientologi er en religion eller en form for terapi (eller er den begge deler?). Religionsutøvelse er rimelig enkelt å identifisere ved observasjon eller ved å lese liturgiske tekster til bønn og bekjennelse. Det beste eksempelet på terapeutisk virksomhet er nok auditering: Hvordan og hvorfor foregår det? De danske forskerne Michael Rothstein og Dorthe Refslund Christensen har arbeidet med dette og andre spørsmål og utgitt diverse bøker og artikler om scientologi.

4) Scientologikirken blir ofte kritisert for å ta mye penger for sine kurs, men må ”ekte religion” være gratis? Se gjennom Lisbeth Mikaelsson sitt mini-foredrag (4.05min) om nettopp dette tema (http://religionsoraklene.no/ma-ekte-religion-vaere-gratis/) og drøft: 

a. Er religion stort sett gratis – eller er det snarere slik at pengestrømmen er mer eller mindre skjult?

b. Sammenlign Scientologikirkens inntektskilder med Den norske kirke og de som tilbyr alternativ behandling og opplæring, som Prinsesse Märthas engelskole.

c. Hva kan være noe av grunnen til at mange synes at sammenblandingen av penger og religion er suspekt?