Tove Nicolaisen responderer på Ramayana med Ragnhild Laird Iversen

Divali på Slemmestad

Det er feiring av høytiden divali i hindutemplet Sanatan Mandir Sabha på Slemmestad i Hurum. Templet er fullt av festkledde kvinner, menn og barn. De synger. Om og om igjen gjentas strofen «Sita-Ram, Sita-Ram…». Foran i templet står gudestatuene på rad. I midten står Rama med hustruen Sita på den ene siden og broren Lakshmana på den andre. De er unge og vakre. Rama og Sita har høyre hånd hevet til velsignelse. Rama og Lakshmana holder hver sin staselige bue. Ved føttene deres sitter apeguden Hanuman.

Divali er en av de store høytidene i hinduisme. Det er en lysfest som feires i oktober/november. Feiringen har tilknytning til flere guddommer og mange viktige hendelser. Blant annet feires den til minne om at Rama og Sita vender tilbake til Ayodhya etter mange år i eksil. Menneskene i Ayodhya er lykkelige fordi Rama endelig kommer tilbake, og de tar imot Rama og Sita med tusenvis av levende lys. Rama får kongetronen som rettelig er hans.

Rama som gud i hinduismeN

Som guddom er Rama knyttet til opprettholdelsen av verdensordenen, dharma, og derfor bekjemper han demonkongen Ravana i et stort slag. Rama ses som en avatar (en nedstigning til jorda) av guden Vishnu, og Sita ses som en avatar av Vishnus hustru Lakshmi. Rama blir regnet for å være idealkongen som styrer sitt kongedømme rettferdig og godt. Ramas kjennetegn er buen, og han framstilles oftest sammen med hustruen Sita og broren Lakshmana. Apeguden Hanuman er deres trofaste hjelper. Navnet Rama har gjennom århundrene fått en spesiell betydning. For grupper i Nord-India brukes det som et navn på Gud generelt. Innenfor den nordindiske bhakti-bevegelsen, som handler om hengivelse til en gud som kan frelse sine tilbedere, er dyrkingen av Rama og Sita sentral, ved siden av tilbedelsen av andre guder som Krishna, Shiva og Gudinnen.

Rama, Sita, Lakshman og Hanuman i tempelet på Slemmestad.

Mange versjoner av fortellingene

Tove Nicolaisen omtaler Fortellingene om Rama og Sita som en bok som har betydd veldig mye for henne. — Tove Nicolaisen omtaler *Fortellingene om Rama og Sita* som en bok som har betydd veldig mye for henne.

Det finnes utrolig mange versjoner av fortellingene om Rama og Sita. Den mest kjente versjonen er Ramayana av Valmiki, som dateres mellom 200 f. Kr og 200 e. Kr. Det er et nasjonalepos i India, et av de to store eposene. Det andre er Mahabharata. Fortellingene om Rama og Sita har sin opprinnelse i India, og lever - på tross av sin høye alder - i beste velgående. I India dramatiseres Ramafortellingen som gateteater, kalt Ramlila. Den formidles av tradisjonelle fortellere, og noen leser et avsnitt hver dag som en del av det personlige religiøse livet. Indisk fjernsyn lagde en svært populær versjon av Ramayana på 56 episoder.

En annen kjent og elsket versjon av disse fortellingene er Ramcharitmanas av dikterhelgenen Tulsidas, som levde i den nordindiske byen Varanasi på 1500-tallet. En annen er den sørindiske versjonen Iramavataram av den tamilske dikteren Kamban. Det finnes også en rekke andre indiske versjoner på forskjellige regionale språk. Ulike grupper har sine versjoner. Det finnes også buddhistiske versjoner, og det er versjoner i jainismen, en annen av de religionene som har oppstått i India. I buddhistiske versjoner blir Rama gjerne framstilt som Buddha i en av hans tidligere fødsler.

Mitt første møte med fortellingene om Rama og Sita var i 1996 da jeg kom over en gjenfortelling på engelsk skrevet av den indiske forfatteren Narayan. Narayan bygger sin fortelling på Kambans versjon av verket. Min fascinasjon for Ramafortellingene har bare økt etter hvert som jeg har oppdaget hvor mangfoldig denne tradisjonen er. På Bali i 1999 så jeg «overalt» bilder som gjengir handlingen i fortellingene. Samme år så jeg billedlige framstillinger av Ramakien i templer i Bangkok. Senere har jeg fått se Ramayanakunst i India, Laos og Kambodsja, inkludert danseforestillinger i Luang Prabang og Siem Reap. På Bali møtte jeg også Garret Kam fra Hawai, som hadde reist Asia rundt på jakt etter ulike Ramayanaversjoner i litteratur, dans, drama og bildekunst. Kams reiser resulterte i en bok, Ramayana in the Arts of Asia, som dokumenterer spredningen av Ramafortellingene som kulturuttrykk, særlig i India og i buddhistiske land i Sørøst-Asia, men også i muslimske kontekster i Malaysia og på Filippinene.

Ramafortellingene har altså reist fra India til andre deler av Asia. Mange steder har den blitt en viktig del av kulturen, for eksempel i Indonesia, Thailand, Laos og Kambodsja. I dag bor folk fra land i Sør- og Sørøst-Asia i alle verdensdeler, og dermed har fortellingene om Rama og Sita blitt brakt til nye kulturer. Fortellingene har blitt formet ut fra den enkelte kulturs kunstneriske uttrykk og tankemåte. I Thailand er den blitt integrert i den buddhistiske kulturarven, og bilder i templene gjengir episoder fra Ramakien, en thai versjon av fortellingene. I Malaysia har Ramafortellingen til og med blitt tatt opp i den muslimske kulturen. I versjoner fra Malaysia, som ble islamisert fra det 13. århundret, har Ramas guddommelige status blitt redusert og nedtonet. I versjoner fra Sri Lanka blir Ravana og de andre demonene framstilt som mer noble og heroiske enn det som er vanlig i andre versjoner. Det er forståelig, siden Ravanas rike Lanka tradisjonelt har blir forstått som dagens Sri Lanka.

Ramayana i Norge

Ramafortellingen har også en historie i Norge fra 1920-tallet. Dikteren Arne Garborg hadde syn både for det nasjonale og for det europeiske, og etter hvert så Garborg lenger enn til den europeiske kulturarven. Dette skyldtes at den indiske guruen Sri Ananda Acharya i 1914 slo seg ned i Alvdal for å spre indisk kultur og tenkemåte i Norge. Da han kom til Norge, inviterte han de største dikterne fra Sverige, Danmark, Island og Norge for å høre ham si fram Ramayana på sanskrit og engelsk. Det var viktig at en inder fortalte om Ramayana i Nordheimen, mente han. Kun Arne Garborg meldte seg, og han var sammen med Ananda to-tre sommeruker i 1921 og 1922 for å lage den norske versjonen. Garborgs siste litterære bedrift ble derfor en oversettelse av deler av Valmikis Ramayana i samarbeid med Ananda. Det foregikk på den måten at Ananda leste høyt på sanskrit og oversatte til engelsk, og Garborg skrev ned på norsk. Ca. en tidel av Ramayana ble oversatt på denne måten. Boka kom ut under tittelen Valmiki: Ramayånå. Rama-kvædet. Umsett frå upphavlegt sanskrit og med ei utgreiding av Swami Sri Ananda Acharya. På norsk ved Arne Garborg. Garborg opplevde å komme inn i indisk tenkemåte, og han var begeistret. Han følte seg i slekt med livssynet i Ramayana.

Sitas utfordringer

Opp gjennom historien – det være seg religiøs eller litterær historie - har mannlige karakterer fått stor plass på bekostning av kvinnelige, som både har blitt usynliggjort og tegnet med stereotype bilder. Jeg har derfor vært spesielt opptatt av den kvinnelige hovedpersonen Sitas skjebne. Sita er Ramas hustru, en beskyttet overklassekvinne som møter store utfordringer i løpet av fortellingen. Sita blir bortført til Lanka av demonen Ravana. Han prøver å forføre henne, men uten hell. Hun blir også hånet av de andre kvinnene i Ravanas harem. Hun blir befridd av Rama, men han vil ikke ta henne tilbake som sin hustru og dronning, fordi hun har levd i en annen manns hus og derfor ikke er ren lenger. Sita må bevise sin renhet ved å gjennomgå en ildprøve. Hun består denne prøven, og sammen reiser Rama og Sita til Ayodhya for å regjere.

Sitaskikkelsen kan framstilles på ulike måter. Noen legger ensidig vekt på Sita som den lydige og underdanige idealhustruen, mens andre vil fokusere på at Sita ved flere anledninger var en aktiv og selvstendig handlende kvinne. En tredje variant er at Sita usynliggjøres og kommer i skyggen av ektemannen Rama, slik mange kvinner har blitt usynliggjort gjennom historien.

Sita Sings the Blues er en moderne, feministisk tolkning av historien om Rama og Sita som ser nærmere på Sitas utfordringer.

På sanskrit og andre indiske språk er det to ulike måter å slutte fortellingen på. Den ene slutten er at Rama og Sita vender tilbake til Ayodhya og blir kronet til konge og dronning i det ideelle kongedømmet. «Så levde de lykkelig alle sine dager». Denne avslutningen på Ramafortellingen kan karakteriseres med ord som fred, lykke og gjenforening. Dette er en «happy ending», som vi kjenner fra mange andre sammenhenger. Den andre slutten, som vi finner i noen versjoner, er ikke lykkelig. Sladder om Sita fører til at hun ikke lenger kan være i Ayodhya, men fordrives til skogen, der hun føder tvillingsønnene Kusa og Lava. Hun vender tilbake til Rama med sønnene, og en liten stund ser det ut til at hun og Rama igjen skal forenes, men slik går det ikke. Rama ber henne gjennomgå en ny ildprøve for igjen å bevise sin uskyld og renhet. Da er det nok for Sita, og hun vender tilbake til sin mor jorda. Rama sitter alene igjen. Lykken ble kort og førte til ny atskillelse. Denne slutten er tragisk. Et grunntema i hele verket er atskillelse og gjenforening. Slutter fortellingen med de elskendes lykke og gjenforening, preger det fortellingen. Men handler slutten om de elskendes atskillelse, blir stemningen i verket deretter.

Hinduer er ikke redde for å drive religionskritikk. Rama har fått mye kritikk for sin behandling av Sita. Mange hinduer har problemer med hans behandling av Sita. Å kritisere en gud på denne måten er faktisk en nokså heftig religionskritikk. Kritikken handler om at Rama betviler Sitas renhet. En indisk universitetslærer sa til meg at Rama aldri burde vært Gud når han behandler Sita slik han gjorde. For mange i dag vil det også være et stort problem at kvinner i hellige fortellinger må bevise sin renhet. Tenk bare på Maria i Bibelen. Josef måtte ha en åpenbaring fra Gud for å godta at Maria ikke hadde bedratt ham og var ren og uskyldig.

Kvinneversjoner av fortellingene har ofte sitt syn på Rama. Kvinner i Andhra Pradesh har diktet sanger om Rama og Sita. Disse sangene har et tydelig kvinneperspektiv med vekt på de episodene der kvinner er sentrale. Kvinnene er sterke, og de klarer å stå opp mot Ramas urettferdige behandling av dem. Rama behandler Sita dårlig ved flere anledninger. Det blir stilt spørsmål ved Ramas klokskap, ærlighet og integritet. Det er imidlertid ikke Sita som kritiserer Rama i disse sangene. Det gjør kvinnelige slektninger med autoritet, som Ramas mor og hans eldre søster. Lakshmana kommer bedre ut enn Rama. Han forstår Sitas problemer og stiller opp for henne i flere situasjoner. Rammen om disse sangene er livet i storfamilien, noe som er med på å gjøre dem helt forskjellig fra versjoner der bhakti eller dharma er konteksten. Så, hvem er Rama, en guddommelig helt eller en dårlig ektemann? Kanskje begge deler? Og Sita, er hun den ideelle hustru som innordner seg, eller er hun en selvstendig og aktiv kvinne?

Rama som politisk rollemodell

Politisering av Ramayana: I desember 1992 ble en historiske moské rasert i byen Ayodhya på bakgrunn av påstanden om at den var bygget nøyaktig der Rama ble født.

Rama er også en politisk rollemodell. Ramaskikkelsen har blitt identifisert med det godes kamp mot de demoniske kaoskreftene som truer samfunnets orden, velstand og lykke. Dette har gjort Ramafortellingen til et politisk redskap. Fra det 12. århundret begynte en å bruke Rama politisk i Nord-India. En sterk Ramakult oppstod. Hindukonger identifiserte seg med Rama, og Ramas herredømme ble sett på som den ideelle samfunnstilstand. Muslimene som hadde kommet til India, ble av mange sett på som de onde. I dag følger den hindupolitiske bevegelsen i India denne tradisjonen. Krefter i Det indiske folkeparti (Bharatiya Janata Party) og i andre organisasjoner forsøker å demonisere muslimene. Flere ytterliggående hindufundamentalistiske organisasjoner står i samme tradisjon.[1] Ayodhyasaken, som er en betent politisk sak, er med å gjøre forholdet mellom hinduer og muslimer vanskelig og brukes i et politisk spill.

En god fortelling har mange dimensjoner

En god fortelling har mange dimensjoner.[2] På det allmennmenneskelige plan kan vi kjenne oss igjen i fortellinger fra en annen kultur enn vår egen. Samtidig kan den samme fortellingen ha en religiøs dimensjon som mennesker fra ulike religioner kjenner seg igjen i, som kampen mellom det onde og det gode. Og hinduer finner religionsspesifikke sannheter om sin religion i fortellingen; sannheter om avatarer og om dharma, karma og bhakti.

Barn blir fengslet av den spennende fortellingen om prinsen og prinsessen, om prinsessen som blir bortført av en skummel demon og om apene som tar del i redningsaksjonen. Voksne kan bli grepet av de menneskelige dimensjonene i fortellingen, av forholdet mellom Rama og Sita og forholdet mellom foreldre og barn. Fra et feministisk ståsted er det vanskelig å slippe taket i Sitas skjebne og i skjebnen til andre kvinner i eposet.[3]

Ramafortellingen beskriver også en geografisk reise gjennom India og har dermed vært opphavet til en rekke helligsteder. Fortellingen kan dessuten ses som Ramas åndelige reise i sin kamp for å bevare verdensordenen og kjempe mot demonene. Og fortellingen beskriver menneskets reise gjennom livet med gleder og sorger, motgang og prøvelser, kjærlighet og atskillelse.

[1] For mer informasjon om politisk bruk av Ramaskikkelsen i India, se Fosse 1993 og

Frøystad, Mageli og Ruud (red.) 2004.

[2] Mer om fortellingers ulike dimensjoner i Breidlid og Nicolaisen: I begynnelsen var fortellingen. 2011 og i På skattejakt i fortellingsuniverset 2007.

[3] Se Nicolaisen 2006

Kilder

Breidlid, Halldis og Tove Nicolaisen. 2007. På skattejakt i fortellingsuniverset. Fortelling i religionene. Bergen: Fagbokforlaget.

Breidlid, Halldis og Tove Nicolaisen. 2011. I begynnelsen var fortellingen. Oslo: Universitetsforlaget. 2. utgave (1. utgave 2000)

Fosse, Lars Martin. 1993. Politisk hinduisme – et samlingsmerke som splitter. Rama og den politiske hinduismen. Religion og livssyn 3/1993, s. 6-12.

Kam, Garrett. 2000. Ramayana in the Arts of Asia. Singapore: Select Books.

Nicolaisen, Tove. 2000. Ramayanas heltinne Sita. Prismet 51 (4): 180-190.

Nicolaisen, Tove. 2006. Fortellingene om Rama og Sita. Reiser i den ytre og den indre verden. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Ramayana. Et utvalg fra det gammelindiske epos om prins Rama. 2006. Utvalg, gjendiktning og innledende essay av Signe Cohen. Verdens hellige skrifter / De norske bokklubbene.

Richman, Paula. red. 1991. Many Ramayanas. The Diversity of a Narrative Tradition in South Asia. Berkeley: University of California Press.

Richman, Paula. red. 2001. Questioning Ramayanas. A South Asian Tradition. Berkeley: University of California Press.

Mageli, Eldrid, Price, Pamela og Arild Engelsen Ruud. 2004. Indias historie med Pakistan og Bangladesh. Oslo: Cappelen akademisk forlag.

Valmiki: Ramayånå. Rama-kvædet. 1924. Umsett frå upphavlegt sanskrit og med ei utgreiding av Swami Sri Ananda Acharya. På norsk ved Arne Garborg. Kristiania: Aschehoug.