Vedlegg
Denne episoden tar utgangspunkt i en utveksling mellom Reidun Opsal og Geir Winje i tidsskriftet Prismet. Du kan lese alle innleggene her:
1. Påskevandring som samarbeids-prosjekt – kunnskapsformidling eller religionsutøvelse? Reidun Rindal Opsal
2. Et vanskelig samarbeid. Geir Winje
3. Et mulig og nyttig samarbeid. Reidun Rindal Opsal
4. Replikk til debattinnlegget «Et mulig og nyttig samarbeid» i Prismet nummer 3/2016. Geir Winje

Prismet er tilgjengelig på nett med egen søkemotor for aktuelle temaer i skjæringspunktene mellom pedagogikk, religion og teologi.

Geir Skeie responderer på Ekskursjon med Tove Nicolaisen

Det er spennende å lytte til denne samtalen som tar utgangspunkt i diskusjon om hvordan man kan bruke ekskursjoner i religionsundervisningen, men som også handler om elevers møte med levende religion og om religionsutøvelse innenfor skolens rammer. Det hele blir både vanskeligere og mer interessant dess mer man lytter til en samtale der resultatet ikke er gitt på forhånd.

Jeg begynte å tenke på den utvikling som religionsundervisning i grunnskolen har gått gjennom de siste 20 år. Det er et ganske vanlig å framstille religionsfaget før 1997 som konfesjonelt og mange sier dessuten «forkynnende», mens etterpå ble det (stadig mer) ikke-konfesjonelt. I dag skal det ifølge læreplanen være «objektivt, kritisk og pluralistisk». Rettssakene om faget var basert på menneskerettsjus og dette ble med inn i læreplanen etterpå, hvor de nevnte adjektivene er nøkkelformuleringer for å sikre et felles, obligatorisk fag med begrenset fritak. Fritak får man dersom man ikke vil være med på noe som oppfattes eller oppleves som utøvelse av religion eller livssyn (Opplæringslova §2-3a). Altså «fritak fra deltakelse, men ikke fra kunnskap». Etter 2008, da dette kom, var det nok noen lærere som kjente at engasjerende og opplevelsesorienterte læringsformer var noe man måtte holde seg unna, for sikkerhets skyld. Andre var dristigere og mente at fritaksmeldinger ikke var noen katastrofe, uansett.

Jeg oppfatter at noen aspekter ved denne situasjonen i dag er i ferd med å endre seg, langsomt, og tenker at Tove Nicolaysens synspunkter i denne podcasten kan ses som et uttrykk for det. Det jeg sikter til, er at man ikke på samme måte som tidligere er redd for «påvirkning», men i stedet er på jakt etter metoder som kan levendegjøre og aktualisere fagstoffet i undervisningen. Målet med det er at stoffet skal bli mer relevant for elevene gjennom at man kommer tettere på den sosiale, materielle og kulturelle virkelighet som religion og livssyn innebærer. Jeg ser dette som et engasjement hos lærere og lærerutdannere for stoffet, faget og innholdet i undervisningen, men uten at det ses som en motsetning til det pedagogene kaller «elevorientering». Denne måten å nærmer seg religioner og livssyn på får konsekvenser som blir tydeligere i diskusjonen om ekskursjoner. Hvis man skal møte representanter og besøke steder så er det spørsmål om man helt kan unngå «deltakelse», i hvert fall hvis man skal lære noe.

Lærerstudenter mottar mat i Gurudwaraen i Lier. Bilde av Knut Aukland.

I samtalen mellom Tove og Knut er det ikke først og fremst eksempler fra kristen tradisjon, men fra hinduisme og sikhismen som dominerer. Det gjør at man fristilles litt fra den store fortellingen om religionsundervisningen i Norge som jeg nevnte ovenfor (fra konfesjonell til «objektiv, kritisk og pluralistisk»). Et interessant eksempel er når man spør om det er rett at elevene skal stilles overfor spørsmålet om å ta imot innviet mat i Gurdwara’en? Hva slags forberedelse behøver de for å kunne ta stilling til dette? Hva slags problemer oppstår hvis man ikke tar det opp på forhånd? Forberedelse til ekskursjoner handler om å klargjøre hva faget innebærer og hva religion og livssyn kan innebære på opplevelses og erfaringsplanet. Kanskje behøves det litt mer forberedelse til fagstoffet i alminnelighet, også? Da tenker jeg på hva slags fordommer (i Gadamers forstand) som elever og lærere tar med seg inn. Dette er blant de spørsmål som Robert Jacksons fortolkende tilnærming legger mye vekt på.

Dersom vi tenker oss et annet eksempel, at klassen er på kirkebesøk i lokalsamfunnet for å lære om kristendommen og de får servert boller og saft, skal de forberedes på det? For kanskje denne maten er innviet også? Prest eller kateket kan ha bedt en bordbønn som nettopp handlet om velsignelse av maten, og kanskje samværet. Bør elevene informeres om det? Og hva med deres foreldre? Her reises interessante spørsmål som; hvilken «kraft» ligger det i en velsignelse som man ikke tror på? Hva innebærer egentlig et innenfra- og et utenfra-perspektiv og hvordan kan man veksle mellom dem? Her kan metoder fra kvalitativ forskning kan være en kilde til didaktisk inspirasjon for lærere som jakter på engasjement uten å miste distansen.

Lærerstudenter mottar prasad – helliggjorte substanser i form av epler i hindutempelet i Drammen. Hindupresten deler ut epler mens omviser påfører pannemerke i bakgrunnen. Bilde av Knut Aukland. — Lærerstudenter mottar *prasad* – helliggjorte substanser i form av epler i hindutempelet i Drammen. Hindupresten deler ut epler mens omviser påfører pannemerke i bakgrunnen. Bilde av Knut Aukland.

Vi vet at informasjon er en forutsetning for at det nåværende fritaksregimet skal kunne fungere, men informasjon er selvsagt ikke en nøytral handling. I det øyeblikk man informerer, gir man noe forrang ved å nevne det som noe særskilt og man inviterer til å ta stilling. I mange tilfeller vil ikke elever og foreldre være fullt informert om hvordan man fra innenfraperspektivet tolker tilstedeværelse i religiøse rom eller møtet med religiøse tekster. Mange kristne mener for eksempel at «Guds ord kommer aldri tomt tilbake», altså at enhver sammenheng hvor det leses fra eller fortelles fra Bibelen, er en potensiell forkynnende situasjon, fordi kraften i Guds ord er så sterk. Ut fra dette perspektivet behøver man ikke forlate klasserommet og dra på ekskursjon for å «delta». Med andre ord; skillet mellom «deltakelse» og «kunnskap» er ikke så skarpt som jussen kan synes å mene, også det avhenger av perspektiv. Ekskursjoner er en altså arbeidsform som synliggjør disse dilemmaene på en enkel måte, samtidig som de berører fagets grunnleggende utfordringer.

Jeg har sympati med Toves dristighet og hennes tro på barna, slik det kommer til uttrykk i samtalen, også fordi jeg tror denne retningen er en vei å gå dersom faget ikke skal lide eller dø av kjedsomhet. Etter 20 år med et stadig mer åpent og bredt religions- og livssynsfag, kan vi se at den fakta-kjedsomhet som mange beskriver som typisk for mye undervisning i det konfesjonelle faget også kan finnes i det ikke-konfesjonelle faget. Da er det grunn til å lete etter hvordan elevene kan få kontakt med eksempler på det som i dag gjerne kalles «levd religion». Uttrykket har vært brukt i mange år, og noen har lagt vekt på at man skal «levendegjøre» religionene og at man skal møte ordentlige mennesker som representerer dem. I dag finnes de ganske ofte i klassen, men blir kanskje litt mer «levende» i sitt religiøse hjemmemiljø. En annen side ved «levd religion» er det som Ammermann og McQuire og andre har forsket på og som får fram at den individuelle religionspraksis er så mye mer varierende, unik og kompleks de tradisjonelle lærebokframstillinger av verdensreligioner. En måte elevene kan møte «levende religion» på i undervisningen, er kanskje gjennom å «utforske eksistensielle spørsmål». Dette har vi som har jobbet med kjerneelementene i forslaget til nye læreplaner lagt til grunn som et av fem, men noen vil nok også oppfatte det som problematisk fordi arbeid med eksistensielle spørsmål også kan tolkes som «deltakelse».

Tatt i betraktning av at mange lærere bruker ekskursjoner som en del av undervisningen, så er det få som har forsket på dette. I Stockholm er jeg veileder for Therese Halvarson Britton som arbeider med en avhandling om ekskursjoner i religionsundervisningen hvor hun bygger videre på sin licentiatavhandling. Hun er blant annet opptatt av elevenes talesjangre i møte med moskeen eller templet. De snakker på ulike måter om det de opplever i løpet av besøket og disse talesjangrene kan oppfattes som spor av ulike måter å forholde seg til religion på. En av talesjangrene er det hun kaller for «selvrefererende». Det er når elevene i sine refleksjoner relaterer det de har sett, hørt og følt til eget liv på en eller annen måte. Dette kan være et utgangspunkt for å arbeide med «levende religion» i undervisningen, men da må man finne fram til måter å bearbeide erfaringene på, for eksempel ved at elevene sammenlikner sine refleksjoner, ikke bare sine observasjoner. Det kan innebære at erfaringer fra ekskursjoner viser seg å være mer komplekse enn først antatt.

Mine tanker om ekskursjoner som del av religionsundervisning, kan til en viss grad gjøres gjeldende for andre eksempler på elevers møte med religion i praksis. Der kommer blant annet de eksempler inn som podcast-samtalen tar sitt utgangspunkt i. I religionsdidaktikken sier man gjerne et «det kommer an på» som svar når slike dilemma dukker opp. Religiøs praksis som er tilgjengelig i det offentlige rom gir en ypperlig mulighet for å lære om religion. Der og da kan det være vanskelig å se forskjell på observatører og deltakere, men slik er det både i forskningen og i livet for øvrig. Jeg synes at det skille som er kommet inn i læreplanen mellom religion i skolen og religionsundervisning kan være til hjelp her. Dersom skolen eller klassen som fellesskap gjør noe sammen er det oftest ikke rimelig at dette er religiøse eller livssynsarrangementer. Det innebærer nemlig at man visker ut skillet mellom skolefellesskapet og religions- eller livssynsfellesskapet. Men at man i religionsundervisningen er «deltakende observatør», burde ikke være noen problem hvis det har et tydelig religionsdidaktisk formål. Jeg ønsker at religionsundervisningen skal kunne gi kompetanse til å forstå religion og livssyn slik man møter det i hverdagen og på ulike høytidsdager, ikke bare gjennom lærebøkene. Da er det ikke dumt å tenke på hvordan elever kan få anledning til å gjøre seg erfaringer med religion og livssyn i praksis. Ettersom de får mer øvelse er det ikke slik at dette alltid må skje under oppsyn av lærer heller. Noen ganger vil elever undersøke religion eller livssyn som de selv tilhører, andre tilhører eller ikke tilhører. Det gir god trening i å veksle mellom innenfra og utenfraperspektiv.

Litteratur

Ammermann, N. T., Ed. (2006). Everyday Religion: Observing Modern Religious Lives. Oxford, Oxford University Press.

McGuire, M. B. (2008). Lived Religion: Faith and Practice in Everyday Life. Oxford, Oxford University Press, USA.

Halvarson Britton, T. (2014). Studiebesök i religionskunskapsundervisningen: Elevers tal om islam före, under och efter ett moskébesök. Lic avh. Karlstad, Karlstad Universitet.