Scientologi
MGLU2-Studentene, KRLE, USN/Drammen 2018
Knut-Jørgen Plesner, scientolog
Tre tekster fra Geir Winje
Til denne episoden følger tre tekster hvor Geir Winje (USN) kaster lys på scientologi og Scientologikirken:
1) En kronikk som sammenligner behandlingen av Scientologikirken med andre trossamfunn.
2) Et blikk på hvordan Scientologikirken presenteres i en lærebok.
3) Et utkast til konkrete arbeidsoppgaver (problemstillinger, vinklinger) for elever på ungdomstrinnet og VGS.
1.
Hvorfor så mye pepper til scientologene?
“Jeg har imidlertid store problemer med å forstå hvorfor akkurat scientologene får så mye pepper når de i hovedsak driver med mye av det samme som andre religioner”
Scientologikirken ligner tilsynelatende lite på andre kirkesamfunn. Aktivitetene i trossamfunnet minner mer om terapi. Personlighetstester avslører ens psykologiske profil, og e-meteret (som kan minne om en løgndetektor) nyanserer den, fordi det «avslører» personlighetstrekk en ikke er seg bevisst. Angst, hemmende sjenanse, manglende empati og annet som avsløres i testene, forklares med opplevelser fra tidligere liv. Troen på reinkarnasjon er felles med østlige religioner. Det hevdes at fortrengte minner fra tusener av år tilbake kan hentes frem i dagen gjennom auditering (fra gresk audio, lytte), som er hovedaktiviteten i Scientologikirkens omdiskuterte kurspakke.
Selv om kirken i hovedsak driver med auditering, er den også et trossamfunn. Den feirer gudstjeneste hver søndag og markerer fødsel, ekteskapsinngåelse og død. Livssyklusritualene gjenspeiler det menneskesynet som er skissert ovenfor. Når et barn blir født, poengteres det for eksempel – som hos Kristensamfunnet – at det er en ånd som allerede har levd mange liv.
Scientologikirken har siden grunnleggelsen på 1950-tallet kritisert lobotomi og medikamentbruk ved psykiske lidelser. Den har derfor sterke fiender innenfor amerikansk psykiatri og legemiddelindustri, noe som til dels forklarer den negative omtalen i media. Psykiatrien oppfatter seg selv som en vitenskap, men ser på Scientologikirken som ufaglig – i beste fall naiv, i verste fall farlig.
Har en tillit til tradisjonell vitenskap, er det altså vanskelig å ha tillit til scientologi. Da er det også vanskelig å ha tillit til antroposofiske og andre alternative miljøer som forklarer tildragelser i menneskelivet ved hjelp av reinkarnasjon, astrologi og andre ikke- naturvitenskapelige «sannheter».
Kritikerne hevder ofte at scientologene driver sin kvasiterapeutiske virksomhet i ly av religionsfriheten og at kirken egentlig er et forretningsimperium. Det har de på mange måter rett i. Grunnleggeren L. Ron Hubbart ønsket å organisere kirken på en helt annen måte enn de gamle religionene. Han var opptatt av copyright og moderne media, og grunnla et trossamfunn der også pengestrømmen er åpen og tydelig. Og nettopp det økonomiske trekkes ofte frem. Det sies at scientologenes kurs er dyre (men sjelden hvor dyre). Etter min erfaring er de omtrent like dyre som yogakurs, aurafotografering og så videre. Det finnes dyrere kurs for viderekomne, men norsk lov forhindrer «gjeldsslaveriet» som mange har hørt om. Hvis det er feil å betale for scientologenes varer og tjenester, er det kanskje like feil å betale for lignende varer og tjenester i andre nyreligiøse miljøer. Kanskje er det også feil å betale kirkeskatt, siden også kirken baserer seg på et ikke-vitenskapelig menneskesyn.
Den som tar en personlighetstest kan bli nedslått og deprimert av resultatet. Kritikken gjelder med andre ord et menneskesyn som kan virke negativt. Scientologiens mål er imidlertid positivt, da en til sist kan bli clear og oppnå en tilstand fri for fortidens bindinger, med full kontroll over eget liv. Skal en kritisere Scientologikirken for et negativt menneskesyn, bør en kanskje også kritisere andre trossamfunn med negative menneskesyn. Mens hinduismen, buddhismen og scientologien regner med mange liv og frelse og frihet en gang langt inne i fremtiden, regner som kjent kristendommen og islam med ett menneskeliv og en såkalt dobbelt utgang: himmel eller helvete evig liv eller fortapelse. Innenfor luthersk kristendom aksentueres menneskets synd. Ingen av de nevnte menneskesynene er vitenskapsbaserte, de er alle basert på tro, tradisjon og ulike erfaringer. Hvilke som er «best» og «verst» er kanskje en smakssak. Mens avhopperne gjerne kritiserer, virker tilhengerne stort sett fornøyde.
Jeg har lest de fleste av bøkene til Hubbart, og jeg har tilbrakt en god del tid med scientologer i Oslo. De er ikke mange, men trossamfunnet er ganske stort i enkelte land. Jeg er ikke spesielt begeistret for denne religionen. Det er jeg heller ikke for Jehovas vitner, wicca, satanisme, alternativbevegelsen eller andre trosretninger jeg møter i jobben min som religionsviter. Jeg har imidlertid store problemer med å forstå hvorfor akkurat scientologene får så mye pepper når de i hovedsak driver med mye av det samme som andre religioner eller alternative bevegelser.
*Denne teksten stod først på trykk i Tønsberg Blad, 2008.
2.
Litt om hvordan Scientologikirken presenteres i en lærebok
“De lærer å overta andres mening (fordommer) i stedet for å gjøre seg opp sin egen mening. Og hva menes med «streng»? Er det strengere i Scientologikirken enn i et kloster? ”
En religion som verken er kristendom, islam, jødedom, hinduisme eller buddhisme, får liten eller ingen plass i lærebøker eller undervisning. Når den heller ikke er sikhisme, baha’i, Jehovas vitner eller mormonene, blir det så liten plass til å ta den opp at det kan være bedre å droppe den helt og eventuelt vise til omtaler andre steder.
De nyeste lærebøkene tar (som før) opp alternativbevegelsen i det obligatoriske kapittelet om nyreligiøsitet. I tillegg vektlegges for tiden neopaganisme (åsatru og wicca), mens 1970-årenes «sekter» og «farlige bevegelser» ikke lenger er med i dette selskapet. Det er et forståelig valg sett i lys av at det er 50 år siden Den Forente Familie, Hare Krishna-bevegelsen med flere preget nyhetsbildet. 1970-årene har blitt en fase i nyreligiøsitetens historie, akkurat som 1870-årene, da Teosofisk Samfunn ble etablert. I begge tiårene ble det lagt premisser for dagens nyreligiøsitet. Vi har imidlertid funnet én lærebok som bruker flere sider på nyreligiøsitet enn de andre bøkene, og det er Gyldendals Horisonter 10. Når vi i det følgende ser kritisk på hva den sier om scientologi, er det ikke for å «ta» denne boka, som på mange måter er forbilledlig, men for å dokumentere hvordan selv skolens lærebøker kan bidra til å vedlikeholde en scientologidiskurs som er diskutabel (Holth, Gunnar og Kallevik, Kjell: Horisonter 10, Gyldendal 2008: 85):
Organiserte grupper eller trossamfunn [er] gjerne kalt nye religioner. Det finnes en ledelse på toppen, og det er vanlig at medlemmene skal følge noen idealer eller en bestemt lære. Men det varierer veldig hvor strenge disse religionene er, og hvor strengt organisert de er. Eksempler på ganske løst organiserte trossamfunn er wicca (…) og åsatru (…). Scientologikirken og Den Forente Familie er eksempler på strengt organiserte religioner, som stiller strenge krav til hva medlemmene skal tro og hvordan de skal leve. I lærerens ressursperm står det informasjon om disse to trossamfunnene.
Hvis det eneste elevene får vite om Scientologikirken er at den er «strengt organisert» og stiller «strenge krav» til medlemmene, oppfordres de til å vurdere et trossamfunn negativt uten å vite hvorfor de gjør det. De lærer å overta andres mening (fordommer) i stedet for å gjøre seg opp sin egen mening. Og hva menes med «streng»? Er det strengere i Scientologikirken enn i et kloster? Velger medlemmene på fritt grunnlag å underkaste seg et strengt regime?
Fagstoffet om Scientologikirken i Lærerens ressurspermligger på mml.gyldendal.no/flytweb/document.ashx?document=131750(lest 14.06.2018). Etter å ha gjort rede for årstall og medlemstall og sånt, gir teksten to innledende karakteristikker; én som ivaretar utenfraperspektivet og én som ivaretar innenfraperspektivet. Utenfraperspektivet behøver imidlertid ikke å motsi innenfraperspektivet i så stor grad som her:
Scientologikirken er en av de religiøse organisasjonene som har fått mest negativ omtale i mediene i de senere årene. Mange tidligere medlemmer og kursdeltakere har beskrevet Scientologikirken som en autoritær organisasjon, som først og fremst er opptatt av å tjene penger og kontrollere folk.
Selv framstiller Scientologikirken seg som en organisasjon som kan hjelpe alle slags mennesker med deres personlige utvikling. Samtidig sier scientologer at scientologi er en religion. De legger dessuten vekt på at de står for en vitenskapelig underbygd lære. Denne læren kaller de dianetikk, og du kan lese mer om den nedenfor.
Alt som sies i disse avsnittene er i og for seg sant. Likevel kan det diskuteres om utvalget av sannheter er skjevt eller prinsipielt annerledes enn i tilsvarende karakteristikker av andre religioner.
Under overskriftene «Hva tror de på?» og «Scientologenes mål» forsøker læreboka å forklare noen av religionens grunntanker. Med svært begrenset plass blir det litt kryptisk, men det står ikke noe galt her. Det er imidlertid flere brudd i fremstillingen, der kritikerne kommer til orde. Det kan virke som om man må si noe kritisk om scientologi for å bli tatt alvorlig. Mot slutten av teksten kommer også en saksopplysning som kan virke latterliggjørende:
Amerikaneren L. Ron Hubbard (1911–1986) markerte seg på mange områder. I tillegg til å skrive sciencefiction bøker og grunnlegge Scientologikirken var han blant annet oppfinner. Hubbard-elektrometeret ble laget for å måle om tomater kunne føle smerte. Hubbards konklusjon var at tomatene egentlig skriker når de blir skåret opp.
Avslutningsvis vil vi hevde å ha funnet mange eksempler på Scientologikirkens forstyrrende diskurs, basert på en overbevisning om at den seiler under falsk flagg og bare er ute etter pengene våre.
3.
Hvordan bruke scientologi i undervisning?
Forslag til arbeidsoppgaver for 8.-10. trinn og VGS
Scientologikirken egner seg godt som tema på de høyeste trinnene i KRLE (og RE i vgs) – ikke fordi det er en stor og viktig religion, men fordi den er et sjeldent godt eksempel på hvordan en moderne religion medieres, det vil si hvordan det medieskapte bildet av Scientologikirken lever sitt eget liv – på siden av den reelle religionen og dens tilhengere.
I det følgende foreslår jeg fire (til dels overlappende) undersøkende tilnærminger til Scientologikirken. De er formulert som arbeidsoppgaver, men de kan selvsagt presenteres på andre måter – de kan forenkles, slås sammen og gjelde andre trossamfunn enn akkurat Scientologikirken. Oppgavene kan bidra til å oppøve evnen til å skille mellom Scientologikirken som mediert størrelse og Scientologikirken per se. Det er selvsagt ikke mulig å gjennomføre dette fullt ut, men alle monner drar.
1) Finn en artikkel, dokumentarfilm eller lignende som handler om hvor farlige eller useriøse eller pengegriske eller ufrivillig komiske scientologene er. Lag en liste over sider ved religionen som kritiseres på denne måten. Finn deretter en mer saklig eller forskningsbasert tekst om det samme, en fagartikkel, leksikon e.l. Undersøk om noen av de samme forholdene tas opp der, og i så fall om de bekrefter eller motsier kritikken.
2) Les igjennom de 21 forskriftene i Veien til lykke (Scientologikirkens hovedtekst om etikk, www.veientillykke.no). Når du kommenterer dem etterpå, kan du for eksempel
a. vurdere om du selv er enig i dem
b. vurdere om forskriftene passer til humanisme eller naturalisme eller andre sekulære verdi-/tenkesett
c. vurdere om de har fellestrekk med etikken i én eller flere religioner
Husk at scientologien ikke er noen åpenbaringsreligion, men en religion som ifølge sin selvforståelse er basert på forhold som ble oppdaget av L. Ron Hubbart.
3) Drøft om scientologi er en religion eller en form for terapi (eller er den begge deler?). Religionsutøvelse er rimelig enkelt å identifisere ved observasjon eller ved å lese liturgiske tekster til bønn og bekjennelse. Det beste eksempelet på terapeutisk virksomhet er nok auditering: Hvordan og hvorfor foregår det? De danske forskerne Michael Rothstein og Dorthe Refslund Christensen har arbeidet med dette og andre spørsmål og utgitt diverse bøker og artikler om scientologi.
4) Scientologikirken blir ofte kritisert for å ta mye penger for sine kurs, men må ”ekte religion” være gratis? Se gjennom Lisbeth Mikaelsson sitt mini-foredrag (4.05min) om nettopp dette tema (http://religionsoraklene.no/ma-ekte-religion-vaere-gratis/) og drøft:
a. Er religion stort sett gratis – eller er det snarere slik at pengestrømmen er mer eller mindre skjult?
b. Sammenlign Scientologikirkens inntektskilder med Den norske kirke og de som tilbyr alternativ behandling og opplæring, som Prinsesse Märthas engelskole.
c. Hva kan være noe av grunnen til at mange synes at sammenblandingen av penger og religion er suspekt?
